Hva var det Jesus mente når han kalte fariseerne «hvitkalkede graver»? Det er kanskje ikke nøyaktig det du tenker. Det var ikke et tilfeldig skjellsord for å si det sånn. La oss derfor se nærmere på det. Begynn med å forestille deg en grav. Du trenger ikke å dra helt til en gravplass i gamle Israel. Det er nok å vandre til kirkegården i nærheten av deg.
Selv om kirkegården er en sorgens sted, kan gravene se nokså fine ut, ikke sant? På graven er det ofte en majestetisk stein med gyllen innskrift på, med blomster overalt. Dessuten har gresset rundt en livlig grønn farge og er nyklippet. Men under dette gresset, dypt nede i jorden, ser det ikke så fint ut lenger. Der er det død. Der råtner beina.
Det er poenget til Jesus. Fariseerne kunne se pene ut på utsiden, men de var døde og råtne innvendig. Grunnen til det, var fordi deres religion handlet om berømmelse. De ville at mennesker skulle se opp til dem som fromme religiøse kjendiser som elsker Gud og hans bud. Men innvendig var de egentlig ikke noe fromme i det hele tatt. Fordi de brydde seg ikke om Gud. De ville heller bli æret av mennesker (Joh 5:44).
Det gamle norske ordet for denne oppførselen er «hykleri». Men det kan høres litt gammeldags ut nå. Heldigvis har vi fått noen nye ord som uttrykker det samme. I dag kan vi kalle fariseerne falske og inautentiske. Sammenlign fariseerens oppførselen med emballasje. Autentisk emballasje forteller deg nøyaktig hva den inneholder, mens inautentisk emballasje er en pose som det står «Spicy Paprika Potetløv» på, men når du åpner den finner du ostepop som har gått ut på dato. På potetgullposen til fariseeren står det «From og hellig», men når Gud åpner den opp for å smake, finner han «Menneskefrykt og stolthet». Det frister lite.
Slik oppførsel må vi kristne ta avstand fra. Vi må være ærlige og ekte med våre medmennesker. Og vi må elske dem med en ekte kjærlighet som kommer «av et rent hjerte, av en god samvittighet og av en oppriktig tro» (1 Tim 1:5). Men hvordan kan vi få et slikt rent hjerte?
Her kommer det et stort mysterium inn. Du må bli født på ny. Om du ikke har blitt født på ny, kan du ikke komme inn i Guds rike. Du kan ikke se riket engang (Joh 3:3-5). Dette kan høres karismatisk eller lavkirkelig ut, men det er også høykirkelig fordi gjenfødelsen er en del av den lutherske trosbekjennelsen (art. 2).
Hvordan henger den nye fødselen sammen med autentisitet? Jo, forestill deg ei nyfødt jente. Smakssansen hennes er ikke noe særlig utviklet. Derfor vil hun, så fort hun lærer seg å krabbe, farte rundt på gulvet og putte alt mulig i munnen – legoklosser, steiner, kanskje til og med søppel (uff!). Heldigvis er dette bare ett av flere stadier. Etter hvert som smakssansen utvikler seg, oppdager hun bedre alternativer. Grandiosa og Nonstop begynner å friste mer enn de eksotiske delikatessene som er strødd rundt på gulvet.
Det samme skjer med deg når du fødes på ny med den nye troen på Kristus. Din åndelige smakssans utvikler seg ettersom troen din utvikler seg. Gradvis vil synden, som tidligere smakte søt og deilig, begynne å smake surt og ekkelt. Samtidig oppdager du at andre ting smaker godt, nemlig den himmelske mannaen fra Gud: hellighet.
Slik slutter bibellesing å være en byrde for deg. Du lengter etter det «som nyfødte barn etter ordets rene melk» (1 Pet 2:2). Trenger moren å befale den lille prinsessen i armene sine, at hun må suge til seg melk fra brystene? Nei, det kommer helt av seg selv for henne. Hun bare må ha det.
Du blir den salige mannen i Salme 1. Han beskrives som en ekte og autentisk mann som har «sin glede i Herrens lov», ikke som en falsk mann som «presser seg selv til å lese loven». Det er altså naturlig for ham å lese og nyte Bibelen, like naturlig som det er for et tre å gro løv og frukt. Likeså står det etterpå: «Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal lykkes». Dette er deg.
Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Verdinytt 29.01.25.
