Gud elsker oss. Faderen strømmer over av dype kjærlighet for oss, sine barn. Og han venter med en evig lengsel på at vi skal komme hjem, slik at han kan i all evighet holde oss inntil sitt bryst.
Men det var noe som holdt på å komme i veien for vår evige forening. Synden. I Edens hage, falt Adam i synd — og med ham hele menneskeheten. Vi synder, noe som skader oss selv og hverandre — og til og med forsøker å skade Gud. Men Gud vil ikke se mennesker ødelegge andre. Han hater det. Og dette hatet kommer av hans kjærlighet, akkurat slik ditt hat kommer av kjærlighet. Om du elsker barn, hater du abort. Om du elsker mennesker, hater du folkemord.
Syndens hærverk må Gud straffe, akkurat som vi straffer forbrytere ved å kaste dem i fengsel. Vi mennesker elsker vårt samfunn, vårt fellesskap, og derfor må vi straffe dem som truer det fellesskapet med sine onde handlinger.
Men Gud Faderen elsker oss fortsatt, så han vil ikke at vi skal bære den tunge straffen vår. Derfor sendte han sin Sønn for å bære den for oss. Dette oppdraget tok Sønnen på seg frivillig, for som Faderen hater han også synd — og han elsker oss også. Ja, Sønnen elsker oss så mye at han ville ta oss til seg som sin brud. Derfor steg Brudgommen ned fra himmelen, og i kraft av Den hellige ånd, bar han vår straff på korset inntil døden. Deretter sto han opp igjen den tredje dagen for vår rettferdighet. Så steg han opp til himmelen til sin troneinnsettelse, hvor han nå venter på sin brud.
Nå har han sendt Den hellige ånd ut med invitasjonen. Kjærlighetens Ånd kommer ned til oss og forteller oss om Brudgommen som har gjort alt dette for oss. Deretter døper han oss inn i Kristus som forener oss med ham, som brud til Brudgommen. Og gjennom Kristusforeningen er vi nå frelst, forsont og rettferdiggjort til evig tid, til å leve et liv i guddommelig kjærlighet.
Hva syntes du om denne protestantiske presentasjonen av forsoningen? Den var ikke akkurat tørr, var den det? Dessverre blir den nesten alltid tørr når motstandere snakker om den. De kan gjøre den så tørr at jeg ikke kjenner meg igjen i det de skriver. Og det kan virke som at de ikke forstår seg på den engang. La meg komme med et eksempel, det siste innlegget fra den ortodokse presten Johannes Solberg.
Solberg nevner så mange juridiske kategorier at han får hele synet til å virke som en byråkratisk domstol i himmelen. Gud blir som en kald, irritert dommer som har et plagsomt regnestykke han må løse med sin nye kalkulator fra Casio. All Guds brennende kjærlighet som driver ham til å straffe synd på grunn av hvor dødelig og forferdelig det er, det forsvinner bak et teologisk oppslagsverk av akademiske uttrykk.
Videre skriver Solberg: «Frelse foregår utenfor menneske, som en domsavsigelse. Det er derfor den ofte kalles ‘juridisk’ eller ‘forensisk’». Dette stemmer ikke. Frelsen er ikke noe som «foregår utenfor». I det juridiske synet er frelse noe vi mottar når vi forenes med Kristus ved Den hellige ånd. Gjennom foreningen er vi «i Kristus» som Paulus liker å si. Det er «ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (Rom 8:1). Kun «i Kristus» blir vi erklært rettferdige. Det er altså ikke bare et gjeldsbrev som blir slettet oppe i himmelens arkiv et eller annet sted, kanskje i seksjon 953 C, rad 451 B. Nei, frelse innebærer forening, og forening innebærer frelse. Disse kan ikke skilles.
Martin Luther beskrev koblingen slik i Om den kristne frihet: «Kristus, den rike og fromme ektemannen, tar en trengende og ugudelig skjøge til hustru, forløser henne fra alt hennes ondskap og forsyner henne med alle hans goder. Det er umulig nå at hennes synder skal ødelegge henne, siden de er blitt lagt på Kristus og oppslukt i Ham, og siden hun i sin ektemann Kristus har en rettferdighet som hun kan gjøre krav på som sin egen, og som hun kan sette opp med tillit mot alle sine synder, mot død og helvete, og si: ‘Har jeg syndet, har ikke min Kristus, som jeg tror på, syndet. Alt mitt er Hans, og alt Hans er mitt’, som det står skrevet: ‘Min elskede er min, og jeg er Hans’ (Høys 2,16).»
Man kan si at frelsen «kommer utenfra oss selv» fordi vi blir forent med en som kommer utenfra i nåde for å gi oss sin rettferdighet, men man kan ikke bare si at den «foregår utenfor». Det blir som å si at en forening «foregår utenfor». Hva betyr det? Gifter en brudgom seg med bruden uten å være til stede?
Hvis Solberg ønsker å kritisere det protestantiske synet på forsoningen, er han fri til det. Men han bør ikke feilrepresentere den og få den til å virke som en kald byråkratisk rettssal. Han bør få fram at vi tror på en lidenskapelig Gud, hvor alle tre, Fader, Sønn og Ånd, elsker oss med evig forenende kjærlighet.
