Hvorfor finnes kjønn? Hvordan du svarer på det spørsmålet, former hele ditt syn på kjærlighet, ekteskap og menneskelig mening.
Hvis kjønn bare er et biologisk biprodukt av evolusjonen, eller noe Gud tilfeldigvis skapte «bare fordi», kan Bibelens forbud mot homofili og transseksualisme fremstå som vilkårlige og undertrykkende lover. De kan oppfattes som hindre for å uttrykke hvem man «egentlig er», sitt «sanne jeg».
Noen vil derfor si: «Budene burde ikke ha vært der — faktisk burde ikke kjønn ha eksistert i det hele tatt. Hadde Gud vært kjærlig, slik Bibelen hevder, ville han skapt en enkjønnet menneskehet, hvor alle kunne elsket hvem som helst, og hvor klær og uttrykk fritt kunne velges etter indre opplevelse.»
Men hva om denne tanken bygger på en misforståelse? Hva om kjønn ikke er tilfeldig, men meningsbærende?
Meningen med ditt kjønn
Om Gud skapte kjønn med et meningsfullt formål, forandrer hele bildet seg. Da skapte ikke Gud deg som en mann eller som ei kvinne bare fordi han hadde et sært behov for å kategorisere og begrense deg av en eller annen grunn, akkurat som han bare måtte putte deg i en kjønnet boks, enten blå eller rosa. Nei, da er kjønn en gave og en del av noe større. Ditt kjønn er betydningsfullt.
Så hva er meningen? Jeg kunne begynt direkte med Bibelen, men la oss først se på mennesker. Har du lagt merke til hvordan små jenter trekkes mot eventyr om prinsesser? På sofaen sitter hun og lever seg helt inn i filmen om prinsessen som blir reddet av prinsen fra den store, stygge dragen som spruter ild. Senere kler hun seg ut i prinsessekjole og danser rundt på stuegulvet.
Det er lett å si at dette «bare er biologi» eller «sosial påvirkning». Men et svar slikt er kaldt, tomt og utilstrekkelig. Det gjør dansen meningsløs. Prinsessen blir bare et produkt av kjemi, årsak og virkning. Eventyret forsvinner og det eneste som blir igjen er laboratoriet.
Heldigvis er mennesket mer enn kjemi. Det finnes mer mellom himmel og jord. Bibelen viser oss en Gud som elsker å fortelle historier — ikke bare gjennom ord, men også gjennom mennesker. Kong David er både en historisk mann, samt en fortelling. Likeså med Jesus Kristus. Og likeså med oss. Vi er ikke meningsløse biologiske organismer. Nei, vi er levende fortellinger, som igjen er en del av Guds store fortelling.
Når den lille jenta kler seg ut, leker hun — men hun forkynner også. Uten å vite det, bærer hun et bilde. Dette bildet peker utover på noe større enn henne selv, noe evig stort.
Ekteskapets mysterium
Bibelen lærer oss at kjønn, ekteskap og kjærlighet peker mot evangeliets dypeste virkelighet. Apostelen Paulus sier til oss: «Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord» (Ef 5,25–26). Mannen er her et bilde på Kristus, kvinnen et bilde på kirken – ikke fordi alle menn er Kristus eller alle kvinner er kirken, men fordi Gud har skapt kjønnene som tegn som peker utover seg selv. Forresten betyr «kirken» Guds folk, ikke et fysisk bygg.
Etterpå forsterker Paulus dette bildet ved å sitere vigselsliturgien fra Edens hage: «De to skal være én kropp» (Ef 5,31; 1 Mos 2,24). Dette handler ikke bare om Adam og Eva eller senere bryllup. Nei, forfatteren sier: «Dette er et stort mysterium; jeg tenker på Kristus og kirken» (Ef 5,32).
Ekteskapet er altså ikke bare en sosial ordning. Nei, det er en gjenfortelling av evangeliet. Hvert ekteskap er et bilde på den himmelske ekteskapet mellom Jesus og kirken — noen et bedre bilde når de lever godt sammen, andre et dårligere bilde.
Derfor kan ikke Gud velsigne samliv som strider imot denne fortellingen. Om to menn gifter seg, forteller det at Jesus gifter seg med Jesus; to kvinner at kirken gifter seg med kirken. Begge blir misvisende fortellinger som peker feil vei. De peker ikke på det himmelske bryllupet. Det samme gjelder transseksualisme som forvrenger selve tegnspråket ved å gjøre brudgom til brud og brud til brudgom. Jesus og kirken kan bli til hverandre og bytte plass. Dette blir igjen en misvisende fortelling som ikke åpenbarer evighetens ekteskap.
Brudens lengsel
Dette bildet er dypt nedlagt i mennesket. Derfor lever vi det ofte ut intuitivt. Derfor drømmer jenter om bryllup og lengter etter den store dagen. Hennes lengsel viser oss kirkens lengsel. Ikke engang på kveldstid klarer kirken å slutte å drømme om sin elskede. Hun sier: «Om natten lette jeg på leiet etter ham som jeg elsker. Jeg lette, men fant ham ikke» (Høy 3,1).
Men denne lengselen vil snart mettes. Dagen nærmer seg når bruden endelig skal få møte sin elskede i evigheten. Salme 45,14-16 beskriver det slik: «Fullkommen, strålende trer kongsdatteren inn, kjolen hennes er gjennomvevd med gull. I fargerik drakt blir hun ført til kongen» og hun «ledes inn med glede og jubel». Tenk på dette neste gang du sitter i benkeraden på et bryllup og du ser bruden ledes opp til alteret hvor brudgommen venter på henne. Ser du kjærligheten i øynene hennes? Dette er kirkens kjærlighet. Og ser du kjærligheten i brudgommens øyne? Dette er Jesu kjærlighet.
Vasket til ny kjærlighet
Men hvordan kan noen ta del i denne kjærligheten? Bibelen er ærlig. Bruden må vaskes. Bibelen beskriver ikke kun synd som lovbrudd, men også som urenhet, noe som skitner oss til og ødelegger oss. Likevel elsker vi synden, som et barn som stapper alt i munnen — også det som gjør ham syk.
Dette er faktisk Guds dom. Når mennesker insisterer på å leve i synd, lar Gud dem gå ned den farlige veien de selv har valgt. Bibelen sier at «De fulgte sitt hjertes lyster, derfor overga Gud dem til urenhet» (Rom 1,24). Og senere: «Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper» (v. 26). Menneskets lengsel blir dermed ødelagt. De slutter å lengte etter det som er godt for dem, som ytterst sett er Jesus, livets kilde. Isteden lengter de etter det som ødelegger dem. De «elsker døden» som Gud sier (Ordsp 8,36).
I dag kaller vi det avhengighet eller uvaner, men Bibelen kaller det slaveri: «Den som gjør synd, er syndens slave» (Joh 8,34). Videre bruker den sterkere bilder fra dyreverden: Hunden «vender tilbake til sitt eget spy» og grisen «velter seg i søla» (2 Pet 2,22).
Men evangeliet er dette: Jesus steg ned i grisebingen for å hente sin brud. Men han kunne ikke ta henne til seg mens hun ennå ville nyte seg i syndens gjørmedam. Derfor måtte det ufyselige i henne dø. Men hun var ikke i stand til å ta et oppgjør med det selv. Nei, hun trengte hjelp. Og på korset gav Jesus henne den hjelpen hun trengte. Bibelen sier: «vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at den kroppen som er underlagt synden, skulle tilintetgjøres og vi ikke lenger skulle være slaver under synden» (Rom 6,6).
Derfor finnes det renselse. Derfor finnes det frihet. I Korint var menigheten full av mennesker med en mørk fortid — tyver, horer, avgudsdyrkere, homofile, drukkenbolter. Men Paulus sier: «Slik var noen av dere før. Men nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige, dere er gjort rettferdige» (1 Kor 6,11). Og det gjelder også i dag.
Men ingen blir rene uten å innrømme at de er skitne. Den som tror han er ren, går ikke til vasken. Derfor sier Jesus: «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg» (Joh 13,8).
Veien til det evige bryllupet
Så kom til Jesus Kristus! Bekjenn din synd, og be sammen med kong David: «Ta bort min synd med isop, så jeg blir ren, vask meg, så jeg blir hvitere enn snø» (Salme 51,9). Gjør du det, vil du kaste du av deg den gamle lengselen etter synd og få den samme nye lengselen som David hadde: «Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud» (Salme 42,2).
Dette er veien til evig kjærlighet og glede. Dette er veien til altergangen der Brudgommen selv venter. Der sier Kristus til sin kjære brud: «Så vakker du er, min elskede! Så vakker du er! Øynene dine er duer!» (Høy 1,15). Og hun svarer: «Så vakker du er, kjæresten min, så god!» (v. 16).
Dette er meningen med kjønn.
Dette er kjønnenes evangelium.
Og dette evangeliet kaller oss alle til renselse, lengsel og bryllupsglede — til den evige kjærligheten.