Nylig snakket jeg med studieveilederen min på VID. «Jeg kunne tenkt meg å gå over fra å kun ta teologi, til å ta presteutdannelse», sa jeg, «fordi jeg har lyst til å drive med sjelesorg i fremtiden». Sjelesorg har nemlig betydd mye for meg, og er derfor noe jeg kunne tenkt meg å jobbe med selv. Og nå har det seg slik at VID har opplæring i sjelesorg, men kun som en del av utdannelsen til ordinasjon. Og ettersom VID hovedsakelig utdanner dem som skal ordineres i Den norske kirke (Dnk), anbefalte hun at jeg skulle melde meg inn der først, fordi det vil gjøre ting enklere og gi meg muligheten til å få jobb i Dnk.
Men er jeg velkommen der? Dere som har lest mine innlegg, vet at jeg er svært glad i luthersk teologi. Jeg siterer stadig fra lutherske bekjennelseskrifter. Så det er ikke problemet. Det at jeg er konservativ og litt «mystisk», derimot, det er kanskje et problem.
Men så leste jeg et intervju med Gylver i Dagen der hun sa at hun kommer til å ha plass for konservative. Derfor ønsker jeg spørre henne om det er rom for meg også.
Men først, litt om hvem jeg er. Før jeg ble kristen, var jeg en transseksuell. Livet mitt var en stressfull jakt etter fred og ro. Men jeg fant det aldri. Jeg bare skadet meg selv mer og mer. Arrene bærer jeg fortsatt på kropp og sjel den dag i dag. Heldigvis hadde Jesus andre planer for meg. Han møtte meg gjennom Bibelen og overbeviste meg at skjevhet var galt. Etterpå tok jeg avstand fra det.
Denne avstanden har fortsatt å vokse etter at jeg ble inspirert av den “mystiske” tradisjonen innenfor lutherdommen. Ordet “mystisk” kan høres litt eksotisk ut for oss kristne, men den gode gamle lutherdommen har faktisk en stor mystisk arv. Martin Luther var selv mystisk. Og flere av de mest innflytelsesrike bøkene er også mystiske verk, som Den tyske teologi – nylig oversatt til norsk av professor Knut Alvsvåg fra VID.
Så hva er kristen mystikk? Kort sagt, forståelsen av hvordan Jesus forener seg med oss i kjærlighet. Dette har vært en mektig motgift til de gamle følelsene av verdiløshet og meningsløshet som jeg slet med. Naturligvis, på grunn av hvordan det har helbredet selvbildet mitt, har det blitt ufattelig viktig for meg. Og nå ønsker jeg å fortelle andre om dette mysteriet, slik at de også kan få oppleve den samme kjærlige kraften.
Dessverre tror jeg at den mystiske arveskatten utelukker meg fra å få en jobb i Dnk. Og hvorfor det? Vel, for å svare på det, må jeg fortelle deg om en av de største juvelene som ligger i den skatten, nemlig det bildet som mystikere har brukt til å beskrive hvordan kristne forenes med Jesus. På det bildet som henger på den mystiske veggen, kan du se ei Brud og en Brudgom. Disse to lener seg mot hverandre og er stappfulle av kjærlighet for hverandre. Brudgommen var faktisk så full av kjærlighet for henne, at han ofret livet sitt på korset for å frelse henne. Og så sto han opp igjen på den tredje dagen for å være sammen med henne. Arrene etter naglene kan du fortsatt se på hendene hans. Brudgommen er selvfølgelig Jesus.
Men hvem er Bruden? Hun er Kirken. Og når hun ser Jesu øyne, fulle av kjærlighet som de er, vet hun at hun er elsket. Hun bryter ut: “Min kjæreste er min, og jeg er hans» (Høy. 2:16). Men det ender ikke der! Du som en kristen er en del av Kirken. Derfor kan du også synge om Kristi kjærlighet og forening, noe du kanskje allerede har gjort hvis du noen gang har sunget den mystiske sangen Sallige Visshet: «Han er min brudgom, jeg er hans brud.»
Er det ikke nydelig? Dette mystiske bildet er så stort at det ikke bare rører ved våre dypeste følelser; det forteller oss også hvordan vi skal leve våre liv som kristne. Det er det som danner grunnlaget for de tradisjonelle kjønnsrollene, ifølge Paulus. Til menn sa ham: «elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den» (Ef 5:25). Til kvinner sa han: «Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt» (Ef 5:24).
Det er her, på den praktiske applikasjonen av det mystiske bildet, jeg tror Dnk vil ha mest problemer. Det utelukker nemlig homofile forhold fordi slike forhold ikke kan peke på det mystiske. Mystiske forhold krever en av hvert kjønn, en mann (Jesus) og ei kvinne (Kirken). Kun da kan de være det vakre bildet på den evangeliske kjærligheten.
Og det betyr mye for meg. Jeg vil at alle ekteskapene i en forsamling skal bli et klart bilde på evangeliet. Da vil medlemmene ikke kun høre evangeliet på søndag. Nei, hver dag, hver gang de ser et av ekteparene. Derfor vil jeg fortsette å snakke og skrive om det. Og når noen som sliter med skjeve følelser, oppsøker meg for hjelp, kommer jeg til å blåse i forbud mot sjelesorg (eller “konverteringsterapi” som staten misvisende kaller det), fordi jeg har personlig erfart at den som selv vil bli fri, kan bli fri, og jeg vil ikke la byråkrater skremme meg fra å være et medmenneske.
Nå vil jeg spørre deg, Gylver: Er det rom i bispedømmet for en prest med det personlige, konservative og mystiske budskapet som jeg har?
