Har du noen gang satt deg ned for å spise middag, og du vet at maten fremfor deg egentlig er fantastisk. Den ser deilig ut! Og den er deilig! Men du vet at for deg, vil den ikke smake godt. Du kunne like så godt ha spist sand og papir.
Noen opplever dette når de har fått influensa. Da klarer smakssansene rett og slett ikke å registrere maten og fortelle hjertet ditt: «Dette var nydelig!»
Men det er ikke alltid influensa som ligger bak. For noen er det depresjon. Og i det tilfellet er det ikke smaksansene det er noe galt med. Det er følelsene. Det er ikke liv i dem lenger. Derfor vil ikke den beste maten på den mest eksklusive restauranten smake godt lenger. Ikke engang mors hjemmelagede frikasse fra barndommen kan glede din sjel.
Dette har jeg erfart, og det er et forferdelig sted å være. Det er som å leve uten å leve. Hjertet har dødt selv om kroppen lever. Heldigvis kom jeg meg ut av det. Og hva måtte til for å komme ut av dette mørket?
Mening.
Dette var noe jeg aldri fant før jeg ble kristen. Men Jesus gav meg mening. Han fikk meg til å se at jeg betydde noe i denne verden. Jeg var skapt for ham og for å være en del av hans levende samfunn, hvor jeg ble gitt en meningsfull plass med betydningsfullt arbeid. NAV og Helsevesenet hadde prøvd år etter år å gi meg mening, men klarte det aldri. Opplegget deres er rett og slett ikke bra nok, verken for meg eller samfunnet, med mindre de åpner dørene opp for Jesus i lokalene deres.
Det er nytteløst å fortelle de deprimerte at det å følge arbeidsopplæringen til NAV, vil gjøre dem til et velfungerende medlem av det norske samfunnet, hvis de ikke ser meningen med selve samfunnet. «Hvorfor er samfunnet der? Hva ble det til for? Er det bare et tilfeldig og vilkårlig fenomen i et meningsløst univers? I så fall, hvorfor skal jeg engasjere meg i det?» Slik tenkte jeg. Og da er ikke medisinen å komme med arbeidstrening. Det blir som å kun komme med Paracet og et glass vann til en som holder på å dø av blodtap etter en bilulykke. Vi mennesker lengter etter mening, og arbeidstrening alene kan ikke komme i nærheten av å gi oss denne meningen.
Det er det som er så fint med organisasjoner som Frelsesarmeen og Evangeliesenteret. Slike kristne organisasjoner gir deg mer enn bare arbeidstrening og avrusning. De gir deg også mening med livet ditt! Du får komme og møte Jesus, han som døde for deg og sto opp igjen for deg. Sammen med oss bygger han sitt evige fellesskap, sitt rike av kjærlighet.
Det gamle ordtaket til Frelsesarmeen oppsummerer det godt: «Såpe, suppe og frelse». Det handler ikke kun om å møte menneskers fysiske behov — noe som er viktig. De vil i tillegg ta vare på det psykiske behovet for Gud.
Men istedenfor å legge til rette for flere slike tiltak, går Arbeiderpartiets regjering (AP) inn for å kutte i dem. Følgelig melder Frelsesarmeen fra at flere av deres tjenester deres kan bli lagt ned.
Med andre ord, AP hvisker ut den lille meningen som er igjen i Norge og bytter det ut med mer av det som ikke har fungert, et enda større materialistisk helsevesen som kun ser på mennesker gjennom sterile, vitenskapelige og biologiske briller — uten å tenke på sjelens helse. Sjelen har tydeligvis ingenting med om du har det bra eller ikke. Det som betyr noe er hvilke neuroner som aktiveres i tiningslappen i hjernen din, hormonnivået ditt, osv. Du er som en maskin som må få den rette oljen på (antidepresiva), ikke som et levende menneske skapt i den personlige Guds bilde.
Depresjonen flyr i været i Norge, men istedenfor å gå tilbake til de gamle stiene som gav vårt samfunn mening og glede, nemlig kristendommen, så vil AP fortsette å vandre nedover i dødsskyggens dal. Men ikke frykt. Du trenger ikke å bekymre deg. For der nede, helt i bunnen av den dypeste, mørkeste dalen — som ikke engang har et solspeil på toppen som på Rjukan — der nede i vintermørket har AP bygget et helt nytt moderne NAV kontor: «NAV Dødskyggens Dal».
Nei, Jesus er svaret, ikke mer av det samme meningsløse mørket.
Men nå til slutt, har jeg et forslag til Arbeiderpartiet. Her er APs nye motto: «Såpe, suppe og død». De tar vare på kroppen, mens de dreper all viljen til å leve i samfunnet vårt.
