Vi mennesker er skapt i selveste Guds bilde. Er ikke det helt utrolig å tenke på? Dette er noe som setter oss over alt annet i skaperverket. Et fjell kan være majestetisk, men det er ikke skapt i Guds bilde. Men det er du. En løve kan være kongelig, men den er ikke skapt i Guds bilde. Men det er du.
Denne gudbilledligheten kalles i teologien for «imago Dei». Dette er et latinsk uttrykk, og oversatt betyr det nettopp dette «Guds bilde».
Men hva involverer det å være skapt i Guds bilde? Et aspekt er fellesskap. Vi mennesker er skapt for fellesskap. Dette gir mening fordi vi er skapt i bildet til den treenige Gud, som er et evig fellesskap mellom Fader, Sønn og Den hellige ånd. Det er derfor Gud blir beskrevet som kjærlighet. Disse tre har alltid elsket hverandre, og vil fortsette å elske hverandre i all evighet! Og dette kjærlige fellesskapet er vi skapt for å reflektere.
Legg merke til hva Bibelen sier når vi ble skapt: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det [entall], som mann og kvinne skapte han dem [flertall]» (1 Mos 1:27). Vi er ikke bare skapt alene. Nei, vi er skapt i fellesskap, for å se på og å holde hverandre godt inntil brystet.
Fellesskap er selvfølgelig noe som dyr også kan ha med hverandre, men ikke på samme måte. De forholder seg ikke til hverandre slik som mennesker gjør. Dette er noe selv de eldste tenkerne har vært klar over. Aristoteles skilte menneskene fra dyrene i naturen ved å si at vi er orientert mot samfunnet, eller mot «polisen» som det da ble kalt. Han skrev: «Vi ser at hver by er et slags samfunn, og at hvert samfunn er konstituert for noe godt, siden alle gjør alt for det som synes bra». Vi kommer altså sammen for å gjøre gode ting! Vi bygger hus og byer! Teater og rådhus! Så flott!
Men det er noe enda mer dyptgripende i Gudsbildet enn dette, noe mer bibelsk – nemlig forening. Forening er når flere blir en, som reflekterer treenigheten hvor flere er en. Vi er skapt for å bli en med Gud, og vi er skapt for å bli en med en ektefelle. Og når disse to forenes, mann og kvinne, mennesket og Gud, blir det frukt.
I den første foreningen er fruktbarheten åpenbar. Når en mann og ei kvinne forenes, blir det barn! Dette er god frukt. I den velsignende familien, sier Herren til mannen: «Din kone er som en fruktbar vinstokk inne i ditt hus, barna er som unge oliventrær rundt bordet» (Salme 128:3).
Likeså gror det frukt når vi forenes med Gud. Paulus sammenligner oss faktisk med ei kvinne som har blitt gift med sin mann, Gud, og så skriver han: «Dere tilhører en annen, han som er stått opp fra de døde, for at vi skal bære frukt for Gud» (Rom 7:4). Frukten som Paulus snakker om er gode gjerninger. Etter at en mann har blitt frelst, gror Åndens deilige frukt ut av hjertets jord.
Slik som Gud er fruktbar og livskapende, skal vi, skapt i hans bilde, være fruktbare! Men denne fruktbarheten erfarer ikke de skjeve aktivistene. Når deres kropper møter hverandre, kommer det ikke noe frukt; bare sykdom og død (Rom 1:27). En homofil mann er som en gartner som prøver å plante frøene sine i betong. Det er ikke der de kan gro.
Men nå vil en skjev aktivist innvende: «Fruktbarhet kan ikke være en del av Gudsbilde fordi det gror ikke hos alle heterofile heller. Hva med kvinnen som ikke kan få barn?» Dette er en sørgelig ting. Og det vil hun være den første til å fortelle sin mann. Hun griper tak i ham og sier som Rakel: «Gi meg barn! Ellers dør jeg» (1 Mos 30:1). Hun vet altså dypt i sitt hjerte at det er noe galt med hennes livmor. De skjeve, derimot, vil ikke erkjenne at det er noe galt med deres seksualitet. Seksualiteten deres er en del av Guds gode design, hevder de.
Ufruktbarhet er altså for disse en velsignet del av Guds skaperverk! Herren elsker ørken uten vann og frukt-trær! Mesteren har behag i hungersnød uten et eneste eple å bite i! Jesu nyter fikentreet utenfor tempelet hvor han ikke fant en eneste fiken!
Nei, det gjør han absolutt ikke. Han sørger over fruktløshet sammen med den barnløse kvinnen. Derfor forteller han henne: «Juble, du barnløse som ikke fødte, bryt ut i jubelrop, du som ikke fikk rier! For hun som er forlatt, får flere barn enn hun som har mann, sier Herren» (Jes 54:10). Og hvordan kan dette være mulig? Hvordan kan hun bli med barn? Jo, fordi: «For han som laget deg, er din ektemann» (Jes 54:5). Selv om hun ikke kan bære frukt for sin mann i dette livet, kan hun bære frukt for Gud.
Og dette er noe alle kristne kan juble over. Uansett hva som er galt med kroppene våre, er vi alle velsignet som Guds brud. Vi kan alle være den fruktbare vinstokken i Herrens tempel.
