For noen år siden gikk den politiske kommentatoren Matt Walsh rundt i USA og spurte folk «What is a woman?», på norsk «Hva er ei kvinne?». Han fikk noen sære svar, for å si det mildt. En professor sa: «Ei kvinne er ei som velger det som sin identitet. Det kan være mange ting for mange mennesker.» Slike svar kommer av at kvinnelighet har blitt redusert til følelser. Når jeg i mitt gamle ukristne liv følte meg som ei kvinne, var jeg ei kvinne. Så enkelt var det.
Men hvordan blir kvinner definert blant konservative i dag? Vel, de definerer dem ikke akkurat som en følelse, men de har ikke en meningsfull definisjon heller. I stedet for det emosjonelle, er det det biologiske som avgjør om du er kvinne. Du må ha XX kromosomer og ikke XY. That’s it.
Liberale sier «Følelseslivet bare er sånn», mens konservative sier «Biologien bare er sånn».
Dette er ikke et solid nok fundament. Forestill deg at teknologien faktisk kommer så langt at det blir mulig å forandre en gutt om til ei jente helt ned på gennivået. Faktisk blir kjønnsskifte-teknologien så avansert at et skifte ikke kan oppdages av noen som helst vitenskapelig test i etterkant. Er transseksualisme fortsatt galt? Eller er det en edel ting fordi nå er det kun jenter i jente-garderoben fra et biologisk perspektiv? Hvis biologi er alt, er det ingenting som skulle tilsi at det er en uting.
Ikke kun hva, men også hvorfor
For å kunne gjenerobre det kulturelle territoriet som LHBT bevegelsen har rasert, er det ikke nok å kunne si hva ei kvinne er biologisk sett; vi må også kunne si hva meningen med ei kvinne er. Det er ikke nok å svare på spørsmålet: «What is a woman?». Nei, vi må også ha et svar til: «Why are there women?», på norsk «Hvorfor finnes kvinner?». Ikke bare «hva», men også «hvorfor».
Så, hvorfor finnes det kvinner?
Fordi Gud er en historieforteller. Legg merke til hvor mye av Bibelen som faktisk består av historier. Den er ikke en kjedelig lovbok lik Norges lover. Nei, den er full av historier i form av narrativ, salmer, brever, osv. Blant disse er den største historien som Gud elsker å fortelle, igjen og igjen, nemlig evangeliet om Jesus Kristus. Gud elsker faktisk evangeliet så mye, at det å fortelle det i bokform alene er ikke nok for ham. Derfor gir han oss oppgaven å fortelle det med livene våre.
Ektefeller skal gjøre det ved å leve ut rollene som Gud har gitt dem. I Efeserne 5,25 står det skrevet til menn: «elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord» (v. 25). Og til kvinner står det: «Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt» (v. 24).
Ekteskapet er altså mer enn en tilfeldig institusjon og en tørr vigselsattest utstedt av staten. Det er en levende fortelling om Guds kjærlighet, hvor mannen er bildet på Jesus mens kona er Kirken (jf. Ef 5,31–32). Dette løfter ekteskapet opp til himmelske høyder.
Hva skjevhet forteller
På grunn av at menn og kvinner er symboler som peker på noe større enn dem selv, vil hver eneste vielse fortelle en historie, noen sanne, noen falske. Når en prest vier en mann og kvinne, forteller det: «Jesus gifter seg med Kirken, og han blir ett med henne».
Derimot, når en prest vier et likekjønnet par, forteller det: «Jesus gifter seg med Jesus» eller «Kirken gifter seg med Kirken», altså noen som gifter seg med seg selv. Naturligvis finnes det ikke noe evangelium i en slik historie.
Tradisjonelle ekteskap forteller om prins Jesus som kommer for å bekjempe dragen, Satan, redde prinsessen og gifte seg med henne. Og de levde lykkelig alle sine dager. Likekjønnede ekteskap, derimot, har en pris som forblir i slottet sitt hvor han sitter for seg selv på tronen, fornøyd helt alene. Prinsessen, derimot, må leve resten av livet sitt i fengsel hos dragen. Og hun levde ulykkelig alle sine dager. (Men dragen hadde det bra.)
For å svare på det spørsmålet jeg stilte tidligere, om kjønnsskifte fortsatt er feil selv om teknologien blir så avansert at det kan forandre på menneskers kjønn helt ned til gennivå. Ja, det er fortsatt syndig.
En grunn er det forferdelige budskapet som det formidler. En mann som blir ei kvinne forteller at «Jesus blir til Kirken», og det motsatte, ei kvinne som blir en mann, sier at «Kirken blir til Jesus». De bytter altså plass. Følgelig må Jesus tilbe Kirken, en blasfemisk ide. Slikt er helt fremmed fra Guds Ord. Dette hører hjemme i en eller annen hednisk religion hvor mennesker blir til guder, og guder faller fra himmelen og blir til mennesker.
Den himmelske historien
Isteden for disse rare historiene, bør vi alle fortelle den nydelige historien om Jesus og Kirken. Prinsen, full av en overstrømmende kjærlighet, synger til prinsessen: «Så vakker du er, min elskede! Så vakker du er! Øynene dine er duer!» (Høysangen 1,15). Og hun synger tilbake: «Så vakker du er, kjæresten min, så god!» (v. 16).
Denne fortellingen ender ikke med en «Snipp snapp snute, så var eventyret ute». Nei, etter dette stykket er over, vil fortellingen fortsette inn i evigheten, med en himmelsk forening, hvor kjærligheten aldri vil ende.
Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Verdinytt 29.07.24.
